APRR

The fittest, forvalter av død og elendighet på jorden var for lengst på plass i det gamle toget. Makten med stor M.

Kultur og undervisning ble lagt opp etter Maktens pensum. I hovedsak forestillinger, ideer og styringsverktøy som sikret og økte Makten. Alle innført ved hjelp av Maktens demonstrerte evne og praktisk demonstrerte vilje til å slippe løs skrekkens samlede verker. Deretter ble alt pakket inn i fordragelighet, parfymert, kalt sivilisasjon og knyttet sammen med silkebånd og sløyfe.

I sivilisasjonens eldgamle skrekk-eventyr survival of the fittest, var det i mange tusen år litt uklart hvordan det gikk etter døden. Makten rulleblad hadde sørget for at det i alle fall kunne bli uforglemmelig elendig før. Da vitenskapen hadde perfeksjonert skrekkeventyret til vitenskapelig hovedteori, var uklarheten vekk. Døden var galvanisert og definert som Utslettelse med stor U. Utslettelsen etter døden kunne nå legges inn i pakken sammen med all elendigheten Makten hadde å by på før. Resultatet var skrekkens samlede verker, hoved-forestillingen vår om hvordan virkeligheten var bygget opp og virker.

Denne selvkonstruerte forestillingen lå ikke hvor som helst. Den lå i hjernen på Makten. Derfra ble den svidd inn i hjernen på alle maktesløse ved vold og tvang. Framdriften av sivilisasjonen, Maktens prosjekt for utsettelse og glemsel av hva Den selv hadde skapt, var reddet.

Støtten for direktøren

Silkebåndet og sløyfen rundt skrekkens verker kan åpnes ved sabotasje (sitatene er fra Eksperiment 1):

“Det gjør vi ved å nekte og følge intelligensens ordre om å ta de gjeldende spin-off ideene på alvor.” “Det første som slår meg … er den overraskende redselen for å slippe taket i alt som opptrer i bevisstheten.” “De to motkreftene, disiplinen for å slippe tak i tankene (sabotasjen), og trykket for å få meg til å tenke videre på dem (frykten), presser hverandre. Trykket fra begge øker. Etter hvert blir det ekstremt.” “frykten topper seg til slutt i dødsfrykt.”

Og i det øyeblikk sabotasjen mot Maktens diktatur trosser dødsfrykten, kommer glimtet av friheten til syne.

“Endelig! Glimtet av det eneste Målet for alle lengsler og all tørst! Selv dette lille gløttet gjennom døren er tilstrekkelig til øyeblikkelig å slå ned som en erkjennelse: – Dette rommet er ‘frelsen’. ‘Helvetet’ er å ikke være der.”

Med Utslettelsen som ramme for livet, har gleden flyttet ut av vår indre verden og frykten flyttet inn. Det er umulig for Makten å skru frykten ned. Alt den kan tilby er terror på rolig nivå: Utsettelse og glemsel i form av levebrød og velstand, anerkjennelse og karriere. Dette attraktive tilbudet om rom i Helvetes rolige hjørne er tilgjengelig på Maktens betingelser: Jo mer direkte støtte de maktesløse yter til Maktens terror for å sikre og utvide Maktens personlige utsettelse og glemsel, desto bedre tilgang får de til Helvetes rolige hjørne.

Intelligensen vår gjør alt den kan for at vi skal få tilgang til de lille lettelsene som finnes på denne sorgens arena. Den skjuler så mye av skrekken som mulig. Og avdekker bare så mye av den som trengs for å styre oss.

Vitenskapen har tusen års gode og dårlige erfaring med forsiktig manøvrering i Maktens uoversiktlige minefelt. Takket være disse erfaringene og usøkt forsiktighet, har de klart å selge seg som leverandør av sannhet og skaffet seg tilgang til Helvetes rolige hjørne. Det å selge kyllinger av ideer som tidligere har gitt gode erfaringer, er å følge klarerte stier i minefeltet. Det å lansere helt nye ideer, er å sette føttene ut i det ukjente. Går de i bresjen for å bytte ut den gamle fryktinngytende hovedteorien med en ny som bøtter ut glede gratis, gjør det umulig unngå evig liv og får frykten til å fordampe – ja, da er det lett å forutsi hva som skjer. De setter føttene i det området Makten har gjort eksplosivt for å forhindre enhver trafikk.

Ikke rart vitenskapens fantastiske metode for nøtteknekking er så upopulær blant nøtteknekkere. Forpliktelsen til utsettelse og glemsel marsjerer rungende gjennom fakultetene. Forpliktelsen til vitenskapens metode oppløses i sine enkelte vokaler og konsonanter før den fordamper i heten fra skrekk og gru.

Emosjonene er vårt alarmsystem. Men bare mini-alarmer er koblet til miljøhensyn, menneskerettigheter eller holdbarheten av vitenskapelige teorier. Den øredøvende hoved alarmen er koblet til overlevelse og glemsel. Den kobler ut strømmen for alle minialarmer.

Når normalvitenskapen opplever ubehag ved synet av en teori med et nytt sett logiske regler, tror de det skyldes dårlig vitenskapelig holdbarhet. Slik er det ikke for teorier med nye logiske regler. Det de hører er hoved alarmen som varsler om at de står i fare for å flytte føttene til et nytt sted i minefeltet. De blir stående.

Takket være det fryktinngytende spøkelset som er diktet opp fra tynn luft er sivilisasjonens framdrift sikret og retningen gitt.