Artikkel Del 1

The First Unified Theory

Fundament

Lesetid ca 8 minutter

Introduksjon

Det startet med en heftig diskusjon mellom Einstein og Bohr i 1920 årene. Det store spørsmålet var om Årsakene hadde forsvunnet fra fysikkens verden. Mot slutten av 80- tallet hadde årsaks-problemet spredt seg til en rekke grener av vitenskapen. I 1988 kom fysikeren David Bohm med det overraskende forslag å forsøke «et åndsprinsipp» i rollen som årsak og «materie» som virkning.

Forutsetningen for å kunne undersøke denne muligheten og ende opp med noe annet enn en ny ikke-verifiserbar religion, var å holde seg strikt til vitenskapens kjøreregler. Det vil si, samle uforklarlige fenomener og utvikle «åndsprinsippet» til et sett logiske regler (karakteristiske antagelser). Og deretter undersøke om det nye settet logiske regler løser problemene. Den teorien som blir presentert her ble funnet ved å følge disse retningslinjene.

The First Unified Theory er en ny reduksjonistisk hovedteori som forklarer alle typer fenomen, passer til alle kjente fysiske lover og – er bekreftet med eksperimenter. Blant de mest i øynefallende konsekvenser for fysikken er at de elementære partiklene i atomet er elementære ideer og de elementære krefter tiltrekning mot glede. De viktigste konsekvensene for folk flest er oppdagelsen av et helt nytt nivå glede og Loven om spin-off ideene.

Bakgrunn

– Atomet er ikke et grunnstoff, men en grunnide. De registrerte elementære enhetene i atomet er ikke materielle partikler, men begrepene grunnideen er bygget opp fra. Kreftene som er målt i dypet av atomet er ikke krefter uten kvalitet, men tiltrekning mot glede. Drivkraften i virkeligheten vår er gledemaksimering. –

Utsagnene ovenfor er hentet fra den nye reduksjonistiske hovedteorien vi skal komme tilbake til om litt. Men aller først; hvorfor lansere et så crazy forslag til en Great Unifying Theory?

Svaret er vitenskapens krav til rasjonalitet (fornuft). Rasjonaliteten er ikke en statisk uforanderlig egenskap. Den er adoptert fra de forestillingene vi mener er best egnet til å forstå virkeligheten. I vitenskapen kalles slike forestillinger teorier. Det er en teoris overlegne evne til å kunne forklare virkeligheten som gir den rett til å diktere hva som er rasjonelt. Les mer

Den gjeldende materielle hovedteorien har grunnleggende problemer med å forklare alle typer fenomen. Vi trenger en ny hovedteori som er tilstrekkelig crazy til å kunne løse problemene og diktere en ny rasjonalitet.

Beskrivelse kontra forståelse

Albert Einstein er kjent langt utenfor vitenskapens kretser som opphavet til relativitetsteorien, E = mc²og bidraget til kvanteteorien. “Men”, sier fysikeren Brian Greene på sin hjemmeside The Elegant Universe (tidligere utgave), ”mange vet ikke at hans største teori aldri ble fullført. (….) Einsteins krone på verket skulle ha vært en teori for ”enhetsfeltet”, et forsøk på ”å lese Guds tanker”. Einstein var ganske enkelt forut for sin tid. Mer enn et halvt århundre senere er drømmen hans om en enhetsteori blitt den Hellige Gral i moderne fysikk.”

Fysikkens bidrag til å løse Einsteins Quest er definitivt imponerende. Innsikten i deler av virkeligheten, spesielt i dypet av atomet, er blitt uhyre detaljert. Jakten på en hovedteori for forståelse av virkeligheten burde ha større håp om å lykkes enn noen gang tidligere. Men sett fra et par ikke-fysiker som tar vitenskapens målestokk på suksess bokstavelig er det et annet inntrykk som trer fram.

Reduksjonistene oppsummerer vitenskapens håp og krav til en Theory Of Everything / Grand Unifyed Theory på denne måten: ”Dersom du forstår alt omkring ingrediensene, (….), forstår du alt.”

De fenomenene som skulle utgjøre ingrediensene var fysikkens elementære materielle partikler og krefter. De er uhyre nøyaktig beskrevet, men ikke et menneske på kloden forstår noe av disse raritetene. Vitenskapen har beskrevet for eksempel tyngdekraften og u-kvarken med uhyre nøyaktighet, men forstår ingenting av hvorfor adskilte legemer trekkes mot hverandre eller hvor de merkelige egenskapene ved kvarkene kommer fra. Det samme gjelder alle de andre ingrediensene. De er nøyaktig beskrevet, men vi forstår ingenting av dem.

Skal vi ta reduksjonistene på ordet kan vi oppsummere situasjonen nokså enkelt: Ettersom vi ikke forstår noe av ingrediensene, forstår vi ingenting.

Stephen W. Hawking ser ut til å ha kommet til samme konklusjon og vel så det. Han slår fast at vitenskapen har forlatt arbeidet med å løse Den Store Gåten. I A Brief History of Time sier han det slik: ”Vi befinner oss i en forvirrende verden. Vi vil gjerne finne frem til meningen med det vi ser rundt oss og spør: Hva er universets vesen? Hva er vår plass i det, og hvor kommer vi fra? Hvorfor er det slik det er?” Men i praksis er det etter hvert ikke det vitenskapen konsentrerer seg om å finne ut, sier Hawking: ”Egentlig har vi omdefinert vitenskapens oppgave til å være oppdagelse av lover som vil sette oss i stand til å forutsi begivenheter (….). Men spørsmålet blir fortsatt: Hvordan og hvorfor ble disse lovene for universets starttilstand valgt?” Og ”Hittil har de fleste forskere vært så opptatt med utviklingen av nye teorier som beskriver hva universet er, at de ikke har stilt spørsmål om hvorfor.”

Hva snakker Hawking om her? Han snakker om det “alt er bygget opp fra” – gruppe I) Elementære fysiske fenomen. De elementære partiklene, de elementære kreftene, kvantene (energipakkene), pluss tyngdekraften.

Tyngdeloven for eksempel, sier han, beskriver i detalj hvordan tiltrekningskraften mellom adskilte legemer avhenger av masse og avstand. Men vitenskapen har ingen forklaring på hvorfor det er tiltrekning mellom adskilte legemer.

Vitenskapen driver for øyeblikket ikke med utvikling av forståelse, sier Hawking. Den driver utvikling av beskrivelse. Solid verifiserte beskrivelser er fantastisk. Men verifiserte beskrivelser har ingen verdi som verifisering av forståelse. Bidraget fra fysikken er dermed annerledes enn mange har trodd. Det mange har trodd var en solid løsning på Den Store Gåten er kun en uhyre nøyaktig beskrivelse av smågåtene Den Store er bygget opp av.

Verifisering gammel teori

Det spesielle med vitenskap som metode er ikke at den samler kunnskap. Alle driver med det. Det spesielle med vitenskap er forpliktelsen til å verifisere all kunnskap ved å undersøke om de logiske reglene som er karakteristiske for en hypotese passer til å forklare alle typer fenomen. Den gamle materielle hovedteorien må som alle andre teorier bevise at den er et stykke kunnskap som holder vitenskapelig standard. De logiske reglene er bestemt av teoriens hovedantagelse – den som sier virkeligheten er bygget opp av materielle minstedeler. De logiske redskapene den har å bygge forklaringer med er dermed livløse materielle minstedeler, årsaker i tid og rom, blinde fysiske lover og tilfeldigheter.

Forsøker vi å bruke disse redskapene til å forklare de fem hovedtypene fenomen ser det kort oppsummert slik ut:

I) Elementære fysiske fenomen: Den lille håndfullen elementære partikler, 3 elementære krefter og kvantene (energipakkene) i atomet, pluss tyngdekraften. Som Stephen Hawking slo fast, kan hverken tiltrekningen mellom adskilte legemer eller de øvrige raritetene “alt er bygget opp fra” forklares av de logiske redskapene den materielle teorien har til disposisjon. Alle framstår som mirakler.

II) Andre særtrekk fra fysikken: Krefter, balansering av krefter, samling av elementære fenomen til atomer, masse, energi, relativitet, kvantifisering av energi etc. er akseptert til tross for det bruddet de representerte med de opprinnelige forventningene til en forståelig materiell verden. Vi forstår nå ingenting av hva de er eller hvorfor de er som de er.

III) Komplisert design: Den første levende cellen, utviklingen av arter og av økologiske systemer må forklares som oppstått fra tilfeldigheter, – den egenskapen som i utgangspunktet er karakterisert nettopp av sin manglende evne til å frembringe komplisert design.

IV) Ordinære idebaserte fenomen: Beskrivelsen av ingrediensene bidrar ingenting til oppklaring av “paradokset ånd og materie”. Bevissthet, intelligens, følelser, idedannelse, læring, hukommelse, m. fl., blir mirakuløse fenomen oppstått av ingredienser uten spor av slike egenskaper.

V) Ekstraordinære idebaserte fenomen: ESP, synkronisitet, mirakler, erfaringer av ekstrem Glede, nære-døden-opplevelser, etc. De logiske reglene idet materielle paradigmet passer ikke til denne typen fenomen. Slike fenomen blir avvist som umulige med henvisning til dagens teori, og uavhengig av om de utgjør reelle fenomen eller

Verifiseringen gir negativt resultat. Ingen av de fem typene fenomen kan forklares ved hjelp av redskapene i det materielle paradigmets redskapskasse. Logikken fører til kompliserte eller ufattelige forklaringer, fenomenene framstår som totalt forskrudde. Det ser ut til at reduksjonistene får rett. Når vi ikke forstår ingrediensene, forstår vi ingenting. Verifiseringen blir erstattet av tro og håp. Vi ender i et diktat som trer de logiske reglene ned over fenomenene og gir hypotesen status som teori til tross for at den aldri er verifisert med positivt resultat.

I følge Thomas Kuhn (The Structure Of Scientific Revolutions) er denne situasjonen helt vanlig forut for paradigmeskifter. Normalvitenskapen arbeider ut fra ideen om at de vet hvordan verden er.

Forskerfelleskapet er derfor lite opptatt av uforklarlige fenomen og verifisering. Ja, i følge Paul Feyerabend (Against Metode) er det trolig mer alvorlig enn som så. “Vi må komme til klarhet i det totale fenomenets natur: Registrering + antagelser. Det er ikke to handlinger – en som registrerer fenomenet, en annen som tildeler det en anvendelig antagelse, – men bare en, (…) å beskrive en kjent situasjon er for den som beskriver den en begivenhet hvor antagelse og fenomen er smeltet sammen.” Og dette sier ikke noe negativt om normalvitenskapen. Tvert imot. Å holde fast på gjeldende antagelser gjennom perioder med grunnleggende problemer er nødvendig for å utforske paradigmets sanne potensiale.

Men dersom problemene fortsetter er tiden inne for å ta de uforklarlige fenomenene på alvor og bruke dem som grunnlag for det Kuhn kaller krisevitenskap.

Oppgaven består med andre ord i å lete etter en hypotese som kan verifiseres med positivt resultat. Vi er på jakt etter noe som bryter med de logiske reglene som i dag definerer rasjonalitet. Niels Bohr sa det en gang slik til sin kollega Wolfgang Pauli: “We are all agreed that your theory is crazy. The question that divides us is whether it is crazy enough to have a chance of being correct.”

Tradisjonelt har framstøtene for å løse Den Store Gåten fulgt to forskjellige strategier. Vi har den som har dominert naturvitenskapen fram til nå og som vi kan kalle den materiebaserte strategien. Og vi har den som har dominert religion og mystisisme og som vi for ordens skyld kan kalle den idebaserte strategien. I 1980-årene foreslo fysikeren David Bohm å benytte metodene fra naturvitenskapen på den idebaserte strategien. Grunnen til dette nokså crazy forslaget var nettopp opphopingen av anomalier / uforklarlige fenomen. Normalvitenskapen hadde hatt rikelig tid og ressurser til å løse disse problemene, men uten å lykkes. Han mente derfor det var duket for krisevitenskap. Han skisserte ideen for den norske forfatteren Erik Dammann som i sin tur presenterte den i sin bok sammen med en rekke interessante uforklarlige fenomen. (Bak Tid Og Rom Dreyers Forlag AS 1987)

Dammann ble invitert til Fysikkforeningen ved Universitetet i Oslo for å innlede til en diskusjon om dette temaet 3. mai 1988. Han introduserte kjernen i Bohms oppfordring på denne måten:

”Egentlig kan man si, at alt det jeg har snakket om, peker mot en omsnuing av forholdet mellom ånd og materie slik det normalt har vært oppfattet i naturvitenskapen: Mens ånd tradisjonelt bare har vært diskutert som et resultat av materielle prosesser i det enkelte hjerneapparat, diskuteres nå et universelt åndsprinsipp som er uavgrenset og overordnet materiens prosesser. Ifølge David Bohm blir det da naturlig å tenke seg menneskets ånd som sprunget ut av eller som uttrykk for et slikt universelt åndsprinsipp. – ‘La oss ta slike ideer på alvor’, sier Bohm, ‘La oss utforske det!’”

Jakten på en crazy teori

La oss jakte en ny teori etter Bohms konkrete forslag. Her har vi formulert hans “universelle åndsprinsipp” som “en enhet av uendelig Bevissthet og Intelligens“.

Ved første øyekast kan det virke som muligheten til å forholde seg vitenskapelig allerede har tapt. Men dersom vi aksepterer at årsaken til skapelsen aldri kan ha vært ingenting, må vi også akseptere at “noe” må ha vært her bestandig. I jakten på en ny teori har vi antatt at en enhet bevissthet og intelligens er dette “noe”. I tillegg er den gitt status som Single Principle i forventning om at det er det eneste som trengs for å oppfylle kravet om å være årsak til alt.

Single Principle

En enhet av uendelig BEVISSTHET og INTELLIGENS er THE CORE OF REALITY. Den har alltid eksistert (2), vil alltid eksistere og er årsaken til alt.

(Legg foreløpig merke til: Antagelsen om THE CORE gir en årsak til universet. På dette tidspunkt har vi ingen anelse om det kan leve opp til slike forhåpninger. Det vet vi ikke før teorien er verifisert. Men mangelen på årsak var et av problemene med den gamle teorien som en ny teori vil måtte løse.)

Religionenes forsøk på å benytte et lignende utgangspunkt har gitt gode forklaringer på fenomen av typen komplisert design (den første levende cellen, arter og økosystemer), av ordinære idebaserte fenomen (bevissthet, intelligens, ideer, følelser osv.) og av ekstraordinære idebaserte fenomen (tankeoverføring, synkronisitet, healing, mirakler osv.). Men når det kommer til smågåtene fysikken har beskrevet med imponerende nøyaktighet, har religionene kommet brutalt til kort. Skal det være noen hensikt for vitenskapen å adoptere den idebaserte strategiene, gjelder det å finne ut om det nye utgangspunktet fører med seg logiske konsekvenser som kan hjelpe til å løse problemene.

Har vi først har sagt A er det i alle fall enkelt å komme seg til B: Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt dannes master ideer. Disse master ideene realiseres automatisk og skaper virkeligheten. (Virkeligheten er ikke materiell, den er realiseringen av en ide.) Vi kommer ikke til å benytte akkurat denne formuleringen, men den utdypede nedenfor. Grunnen til det er det ikke nødvendig å gå inn på her.

Konsekvens 1 – Basic Function. (Utdypet versjon.)

Ideen er Årsaken. Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt dannes master ideer som består av to deler. Den første delen beskriver Skapelsens Intensjon. Den andre beskriver mulighetene til realisering. Slik master ideen beskriver virkeligheten, slik blir universet.

Essensen i antagelsen er at de ideene som blir dannet av THE CORE OF REALITY realiseres av seg selv og er årsaken til alt. Det er denne ideen for det grunnleggende som har fått navnet master ide.

Men her må vi stoppe opp litt. Vi har jo en hel masse erfaringer med ideer. Så vidt det er mulig å se fra erfaringene våre har de ideene ikke evne til å skape noe som helst av det vi er vant til å tenke på som fysisk. Vi har akutt behov for en måte å forstå dette på som ikke kommer i konflikt allerede med hverdagserfaringene våre. La oss tenke oss to typer ideer.

Den ene typen ideer beskriver det som trengs for å definere en virkelighet. Nå tenker vi oss at fordi den er den eneste typen ideer som beskriver et univers, så er den også den eneste typen ideer som kan være Årsaker, altså som kan realisere seg selv og skape et univers. En master ide er altså en type ide som beskriver og skaper et univers.

Den andre typen ideer beskriver det som trengs for at vi skal klare oss i den virkeligheten master ideen vår allerede har definert og skapt. Det kan være ideer som for eksempel sier noe om farene i denne virkeligheten, mulighetene der, hvordan man kan nå mål, hva som er logisk og ikke logisk, hva som er gledelig og ikke gledelig osv. Disse ideene skaper ikke noen virkelighet, de er bare lovmessige virkninger av master ideen vår. Vi kan kalle denne andre typen ideer for spin-off ideer.

Spin-off ideene byr det ikke på problemer å forklare. De passer greit med hverdags-erfaringene våre.

Master ideen byr faktisk heller ikke på problemer. Vi vet for lengst at den fysiske virkeligheten vi lever i og de forestillingene vi har om den, ligner hverandre. I den gamle forståelsen forklarte vi denne likheten med at den fysiske verden tvang disse forestillingene til å bli slik de har blitt. I den nye kan vi forklare den med at disse forestillingene tvang den fysiske virkeligheten til å bli slik den har blitt. Fortsatt vet vi absolutt ikke om virkeligheten vår er idebasert eller ikke. Men vi ser at forslaget til ny forståelse passer pent til de alminnelige erfaringene.

(Legg foreløpig merke til hvordan et gammelt paradoks forsvinner: Bak grensene for alt vi kan se utover i universet må det være noe mer og bak dette mer må det være enda noe mer, ….. Kort sagt; universet kan ikke ha noen begrensning i utstrekning. Og en ide skisserer bare en tilstand, et prinsipp. Prinsipper har ingen begrensning i utstrekning.)

Nå. Et viktig trekk ved virkeligheten er at den ikke endrer seg fra øyeblikk til øyeblikk. Universet slik vi kjenner det er i høy grad stabilt. Når vi allerede har antatt at dette stabile universet er bygget opp av det vi har kalt en master ide, må den være en ide med et spesifikt innhold. Da reiser selvsagt det store spørsmålet seg. Hvilket innhold ville den uendelige BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN finne opp for å lage en MASTER IDE av?

Når BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN blir deltager i den virkeligheten DEN skaper, vil DEN velge de mest gledelige og oppfyllende ideene til å skape virkeligheten av. Vi kan ta skrittet fra B til C:

Konsekvens 2 – Governing Force.

Med BEVISSTHET og INTELLIGENS som utgangspunkt for idedannelsen vil tiltrekningen mot glede bli den styrende kraften og gledemaksimering det styrende prinsipp for skapelsen.

(Legg foreløpig merke til: Krefter har fått en forklaring …. Et nytt sentralt fenomen den gamle teorien ikke maktet å forklare og som den nye måtte kunne forklare bedre.)

Hvordan man lager glede vet vi en hel del om. Det vi vanligvis gjør er å forsøke og ordne omgivelsene våre så det blir gledelig å leve i dem. Vi betrakter oss selv som kids og forsøker å organisere verden som en gledelig playground. Kaster vi et blikk på verden omkring oss virker det som BEVISSTHETEN og INTELLIGENSEN maksimerer glede ved å gå kreativt amok. DEN oppfører seg som om alle individer deler bevissthet og hvert individ dermed er i stand til å erfare gleden alle andre individer erfarer, – DEN maksimerer glede ved å lage KIDS og PLAYGROUNDS med gledesgaranti i myriader av ulike og fantastiske former.

Dersom THE CORE ikke bare skaper verden av ideer, men av en MASTER IDE som er maksimalt gledelig, burde verden være superekstremt GLEDELIG uten anstrengelser fra vår side. Erfaringen forteller oss at slik er det ikke. Svært lite her kan ordnes uten strev og bekymring og det mest iøynefallende med gleden er at den har for vane å mangle. På det punktet er vitenskapen brutalt tydelige: Fenomener er alt. Teorier er ingenting. Altså er det bare to muligheter. Enten har skissen til en idébasert teori for virkeligheten allerede vist seg å være feil, eller så mangler det noe i skissens redskapskasse.

Vi er ved en av de største overraskelsene med en idebasert virkelighet: Master ideer skaper i sitt bilde. (I tråd med master ideens innhold.) Vi tenker ikke over det til vanlig, men aktivitet er praktisering av en spesiell ide. Aktivitet – er praktisering av ideen om at målet er utenfor rekkevidde. Mens å vente og motta – er praktisering av ideen om at målet blir gitt oss.

Vi var ved C og kan ta skrittet videre til D:

Konsekvens 3 – New Logic.

Kun master ideer som praktiseres skaper virkelighet. (Teoretiske ideer, eller master ideer som ikke anvendes i våre liv, skaper ingen virkelighet.)

En idebasert virkelighet er døv og blind for teorier eller master ideer som ikke praktiseres. Den reagerer bare på ideer vi bruker. Og det spiller ingen rolle om vi vet at vi har og praktiserer en master ide, eller om vi ikke vet det.

Uten forståelse av den idebaserte logikken velger vi en aktiv holdning i den hensikt å få tak i det vi ønsker oss, praktiserer derved en ide hvor gleden ikke er her, men der, – og utløser en virkelighet der alt vi ønsker oss er spredd, et utstrakt univers, – et fysisk univers med tid og rom:

Med forståelse av den nye logikken velger vi en grunnleggende mottakende holdning i erkjennelse av at det vi ønsker blir gitt oss, praktiserer derved den eneste ideen hvor gleden er her, – og utløser en virkelighet der alt vi ønsker oss er samlet, et samlet univers (muligens et univers uten tid og rom):

(Legg foreløpig merke til: Vitenskapen har beskrevet en begivenhet den har kalt Big Bang, og som skapte vårt univers utspredt i tid og rom. Men de har ikke kunnet forklare hvorfor den skjedde. Med de logiske reglene i den idebaserte forståelsen har vi nettopp funnet en løsning på denne sentrale delen i den store gåten.)

Den master ideen vi praktiserer er en bumerang. Den kommer tilbake og treffer oss med en virkelighet. Med holdningen mottagende skaper vi en ultimat VIRKELIGHET uten adskillelse. Med den komplementære holdningen aktiv skaper vi en begrenset Virkelighet utspredt i tid og rom.

Nøkkelen både til skapelse og til glede er forståelse. Og nå snakker vi ikke om forståelse som teoretisk aksept av spesielle sammenhenger. Vi snakker om praktisert forståelse, forståelse som blir stadfestet ved å følge disse sammenhengene når vi handler. Ettersom gleden jo er det ultimate målet, kan vi formulere sammenhengen slik: Med praktisert forståelse av logikken i en idebasert virkelighet, vil gleden realiseres i fult format. Uten praktisert forståelse av logikken i en idebasert virkelighet, vil gleden realiseres i sterkt redusert format.

Når verden virker så lite magisk og gledelig i forhold til det vi kunne ønske oss, kan det i stor grad skyldes liten praktisert forståelse av master ideens del 2, mulighetene til realisering. Men master ideen har også en del 1, Skapelsens Intensjon. Dermed er det enda en mulighet til å skape forskjellige virkeligheter og tape glede. I samme øyeblikk vi taper litt forståelse av den gledelige Skapelsens Intensjon, blir den praktiserte master ideen mindre gledelig. Og for hver ytterligere reduksjon i forståelse i vår private utgave av master ideen utløser vi en privat utgave av den felles virkeligheten som er tilsvarende redusert i glede.

Det er grunn til å anta, både fra teorien og fra eksperimenter med manipulering av praktisert nivå forståelse (Eksperiment 1 og 2), at dette fallet i nivå forståelse gir tilsvarende fall i nivå glede. Og at dette har vært den nedadgående trenden for det begrensede gledesnivået som opprinnelig var tilgjengelig i den fysiske utgaven av universet. Og, – at det vi kaller “det normale liv” kan se ut til å være blant de laveste av disse nivåene. Når vi først er her i den utspredte utgaven av skapelsen, det vi kaller den fysiske virkeligheten, er det grunn til å anta at mer varige forbedringer i gledesnivå er begrenset til det nivået som på sitt beste er tilgjengelig i den fysiske utgaven av universet.

Skissen til ny crazy teori er ferdig. Det ser ut til at den passer godt til hverdagserfaringene våre. Spørsmålet er om den er “crazy enough” til å forklare alle fem typene fenomen. Spesielt de i dypet av fysikken. Det er klart for verifiseringen. Det vil si undersøkelsen av om redskapene i den nye hypotesens redskapskasse passer til å forklare de forskjellige typene fenomen.

Redskapene vi har å bygge forklaringer med denne gangen er levende bevissthet og intelligens, idebaserte årsaker, tiltrekning mot glede og bevisst hensikt.

Fortsetter her: Artikkel Del 2 – Anvendelse og verifisering